Tre fotojournalister besøker Qatar, Bangladesh og Nepal
Nettet har vært litt borte fra Kathmandu og Kirne. Jacobsen har kommet tilbake for å plage Martin på rommet her. Aleks vet vi ikke hvor er. Om du leser dette, Aleks: fortell oss hvor du er!
Det kommer en ny oppdatering i morra, og i mellomtiden får dere kose dere med dette bildet av en staselig liten gutt og sykkelen hans. De bor i Kirne. Det har Jacobsen også i litt over en uke. Schnakkes.
En fin sykkel og en gutt. Foto: Håkon Jacobsen
Nepali kan en ting veldig godt. Og det er å lage mat. Nesten uansett hva du klarer å presse i deg, så har det en god smak av …. noe digg. Something. Så langt har alle middager vært snasne, frokostene har vært najs (selv om de har vært mer europeiske enn nepalesisk), og lunsjene har også vært nom. Problemet er vel mer at vanlige nepali ikke spiser så veldig mye forskjellig – sitter jeg igjen med et inntrykk av. En vanlig nepalis frokost kan være så mangt. I alle tilfeller inneholder den i hvertfall ris, som regel en kokt sådan. Men det skal også innrømmes at jeg har vært borti såkalt “beaten rice”. Det er litt vanskelig å forklare hva det er, ettersom jeg ikke er helt sikker på det selv. Mens navnet insinuerer at noen har piska og slått risen, sitter jeg med inntrykk av at den er tørket og etterpå har en veldig tung person sittet på den. Denne finner du i kjempestore pakker, og så varmer de den opp. Det er litt som å ete varm frokostblanding – uten melk. Den får du på siden i en kopp, og den kommer fra en bøffel.
Dal Bhat
Akkurat som at du ikke har vært ordentlig i England uten å spise fish and chips, har du heller ikke vært i Nepal uten å spise Dal Bhat. Dette er måltidet som enhver Nepali konsumerer store mengder av. Store mengder – ikke fordi de eter så mye, men fordi de eter det forbanna ofte. Hver lunsj er en Dal Baht. Nesten hver middag er en Dal Baht. Og tror du jaggu meg ikke at det like gjerne kan være frokost og kveldsmat også!? Siden jeg kom til Kirne på lørdag, har jeg nå spist Dal Baht 8 ganger. Hver gang har det vært det sammen, men det har også vært forkskjellig nesten hver gang.
Dal Baht. Foto: Håkon Jacobsen
Dal Baht er en slags linsesuppe med ris. Dal er suppa, Baht betyr ris. Det høres kjipt ut, men er sykelig godt. Selve retten består egentlig bare av dette, men de aller fleste har med noe annet i tillegg. Her serveres den alltid med noen grønnsaker på et fat, samt andre grønnsaker i en bolle, noen grønne saker som ser ut som spinat, og noe annet jeg ikke vet hva er. Du legger risen på tallerkenen og har alt det andre oppi som du selv føler for det. I tillegg bør du ete minst en grønn chili i løpet av måltidet – og resten er ikke akkurat fløte det heller. Her er det hvitløk, vanlig løk og noe sterkt noe som svir. Det er jævlig digg.
Enda mer Dal Baht. Alt annet enn ris og suppen ved siden av er "tilbehør", men likevel obligatorisk. Foto: Håkon Jacobsen
Det er NM i Noms her borte med denne maten, så her er et middagstips til noen som vil prøve.
Dal Baht
Vanlig Ris (Bhat)
2 kopper ris (Basmati eller langkornet)
4 kopper vann (1liter)
1 ts smør (om du vil)
Linsesuppe (Dal)
1 1/2 kopp linser av valgfri type
4-5 kopper vann (avhengig av hvor tykk du vil den skal bli)y of liquid)
1/2 teskje gurkemeie
1 teskje hakket hvitløk
6 spiseskjeer ghee (clarified butter – fås på lokale sjapper på Grønland)
3/4 kopp kuttet løk
2 chili (tørka rød chili foretrekkes, men alt går)
litt salt
I tillegg;
¼ teskje asafetida (krydder)
1 teskje ingefær-paste
Også:
Grønnsakscurry eller kyllingcurry er veldig digg ved siden av, og diverse andre kokte/stekte/whatever grønnsaker gjør seg sammen med dette.
Vel bekomme eller lignende
Alle foto: Håkon Jacobsen
Det er en fin liten bygd, dette. Alle kjenner hverandre her nede i dalen, men det er faktisk usaklige mengder folk her. De fleste er så utrolig mange i hvert hus, så selv om det ser ut til å bo kanskje 100 stk. her etter norsk standard, så er det sikkert flere tusen. Og unger er det overalt. Mange kommer nesten kravlende ned den bratte fjellsiden 10 minutter før skolestart. Da har de kanskje gått en time eller to allerede. Så er det på samme viset tilbake etter skoletid – med skoleuniformen på.
Legger ut noen bilder nå, så oppdaterer jeg posten litt grundigere i kveld.
Dagen i dag har gått ut på to ting. Vandre den ene veien – og vandre den andre veien. Her i Kirne har det nå bare handlet om å se hva som er i området rundt. For å si det slik. Dette er ikke som Kathmandu! Tama Koshi er elva som renner gjennom her, og som innen noen få år kan bli demmet igjen av et 1.5 milliarder $ stort prosjekt. Dette er skikkelig landsbygda, og noen steder minner det egentlig om Elvegard. Alle voksne jobber i kraftverket, (nesten) alle ungene går på samme skole, og alle foreldrene er tilbake fra jobb omtrent samtidig. Andre steder minner det ikke om noe som helst. Også er det veldig mange dyr her. Idag satt en høne på foten min. Det rakk jeg ikke å ta bilder av. Ferdig.
Ettersom det enkleste blir å vise dere hva som har skjedd, så får dere se dette på noen bilder.
Som vanlig – trykk til høyre i bildet for å se resten.
Alle foto: Håkon Jacobsen
Slik kjører man buss i Nepal. Foto: Håkon Jacobsen
Etter en noe turbulent morgen med frokostbuffet på vårt nye hotell, bestemmer en litt uvel Jacobsen for å kvitte seg med så mye han kan før han drar på tur. Magasjau er ikke å spøke med. I hvertfall ikke før en skal på en 7 timer lang biltur i retning østover. Huffameg.
Bilen er fin, det er ikke veien
Før avreise viser min kontakt, Leif, meg om et såkalt illegalt bakeri (av alle ting). Her har en familie satt opp et bakeri i sitt eget hjem og selger ferske ting til en billig penge. For 40,- får du fyllt opp en hel pose med digge ting. Noms til bilturen. Det bærer avsted ut av Kathmandu. Foreløpig er denne forurensa byen det eneste vi har sett av hele Nepal. Unntaket er Aleks som vaser rundt i sør-Nepal for tida. Trafikken er forferdelig og det tar sinnssykt lang tid å komme seg ut av byen. Første stykket av bilturen er egentlig bare “på vei ut av Kathmandu”, for det slutter liksom ikke før du er ute av neste by. Resten er et kapittel for seg selv.
Hills-avdelingen i Nepal. Foto: Håkon Jacobsen
Et kapittel for seg selv
Veien vi kjører på er den kanskje eneste veien til Kina, det er i hvertfall 1 av dem. Denne får Skjomenveien (for dere som kjenner den) til å fortone seg som autobahn. Dersom du i tillegg legger til at de eneste trafikantene her er busser og lastebiler, så skjønner du tegninga. Dette er liksom hovedveien i denne retninga. Vel og merke er det kanskje ikke så rart når du ser hva slags landskap den er bygd gjennom. Fjell og daler er hintet. Og dalene har ingen bunn, så du må bygge den i fjellsida. Disse er igjen så bratte at du kan ikke fylle ut der det trengs, for da må du fylle ut ca 50-60 m nedover. Ergo er det svingete.
Det man også legger merke til er at det er folk overalt! Når man kjører gjennom strøk hvor det nesten ikke er bebyggelse, så er det jammen folk overalt. Her er fotgjengere i veien (sammen med høner, hvalper og geiter) et like stort problem som møtende trafikk. Hvor kommer alle folka fra? Vokser de opp av bakken?
Ikke uvanlig å møte slikt i veien. Foto: Håkon Jacobsen
Dersom du kjører til Khimit Khola er det det siste strekket som er moro. Veien er ikke i nærheten av å være asfaltert, og det praktisk umulig å holde mer enn 20 kilometer i timen i snitt. På vei tilbake skal jeg kjøpe meg en stor milkshake som det sannsynligvis ikke blir noe problem å få rista bare ved å sitte i bilen.
Ut i det ukjente
De neste dagene skal jeg vase rundt langt uti det Nepale landsbygdområdet på egen hånd. Dette skal det forhåpentligvis bli en reportasje fra. Wish me luck! Flere oppdateringer kommer når det skjer noe.
I Nepal er det slik at man ikke har lov til å gifte seg i bestemte perioder. Denne perioden ble i denne uken avsluttet. Dermed ble også Kathmandu oversvømt med fine teltduker, jenter i penklærne bakpå mopeder og det aller mest usaklige ompa-ånseorkesteret. Det virker nemlig slik at alle som gifter seg også må leie inn eget orkester. Denne gjengen minner om et musikkorps fra barneskolen som nettopp har lært seg å slå på stortromma samtidig som man marsjerer rundt i hytt og AK-47.
Kort introduksjon til situasjonen: Martin og Håkon er på vei til frokost på en kafé ved Patan Dokha. På veien hører vi noe som bringer vårminnene tilbake. Begge følger lyden og i enden av lydkilden står en gjeng i røde uniformer og spiller på vært sitt slitne instrument. Ikke i takt, ikke i samme toneart, ikke samme sang, heller ikke med noen form for innlevelse. Lokasjonen for musikkspillingen er i ei bakgate i Kathmandus gamleby. Et trangt smug med vannvittig gjenklang smeller toner, trommer og tubastøt mellom betong og grus. “Kråkemusikk” er benevnelsen Håkon bruker, Martin må nikke seg enig. Etter å ha hørt litt på musikken som lett kan minne om en impresjonistisk tolkning på en kråkes bevegelser og lyder i et usedvanlig bråkete miljø. Kunst er det ikke, musikk er det iallefall ikke. Men hadde noen laget en vekkeklokke med samme lyd hadde det nok blitt en bestselger. Jeg liker å se for meg Apple produsere iCROW, vekkerklokka kombinert med ompamusikk og merkelig utseende.
Uansett, kråkeorkesteret forfulgte oss denne dagen. De gikk i sirkel hvor vi enn var. På kafe hørtes ulydene veldig godt, det samme i taxikøen. Når vi senere på kvelden dro til Kathmandus hovedgate, New Road, møtte vi også det samme orkesteret. Der var de godt igang med å blokkere trafikken. Ompamusikk til folket burde vært Maoistenes virkelige budskap. Ingenting er vel bedre en kaos fremført av mennesker som marsjerer i røde drakter?
foto:Håkon Jacobsen
Tekst: Martin
OBS: Trykk høyre i bildet for å se flere!
Martin har gått til innkjøp av ett nytt fastobjektiv. 35mm. Cool. Dermed måtte også Aleks kjøpe det samme. Anyways, her er noen få fra dagens minnekort.
- Med trivelig hilsen Martin
PS: DENNE POSTEN FÅR DU IKKE EDIT’E ALEKS!!! Because it’s true!
Vi tester videofunksjonen. Her kan dere se Martin kjøpe solbriller. Men er de ekte Ray-Bans?
Håkon har blitt kuttet i panna av piggtråd. Hvordan føles det å rense såret med antibac?
OBS:Trykk i høyre billedkant for å se resten av bildene
Mens gjengen på tre inntar en bedre frokost og får tiden til å gå med å spille Magic the Gathering, piper telefonen til Aleksander (Øyvind). Det er en nepali med navn som vi ikke helt vet hvordan skrives, men uttales “Salender”. Han har fått nyss om at en stor maoistdemonstrasjon skal foregå i byen ganske snart. For dere som er ukjente med Nepals historie de siste 15 år, kan vi nevne at maoistene er en kommunistisk geriljagruppe / politisk parti som i all hovedsak har sørget for den politiske ustabiliteten i Nepal, men også for å ha fått avsatt kongen, innført demokratiet og gjort et forsøk på å avskaffe en systematisk skjevfordeling i dette landet. Borgerkrigen som ble ført mellom maoistene og kongen førte til mer enn 12.000 drepte og har gjort at landet har stått utviklingsmessig stille de siste 15 årene. Maoistene vant det siste valget, dog uten å vinne flertall, men har nå gått av etter at de ikke fikk sparke hærsjefen i landet. Dette gjør at Nepal har hatt en av de eneste valgte maoist-statsministre i verden, og sannsynligvis den eneste som har gått av frivillig. Disse bruker nå den makta de har for alt i verden, og lager demonstrasjoner og opprør så ofte de kan. I en av disse havnet vi i idag.
Vi reagerer som litt rustne gamle brannmenn og må pusse tennene og samle opp en del ting før vi åker avgårde. Vi kaprer en taxi mot “Singha Durbar” og etter 2 km trafikkork går vi av på nettopp Singha Durbar. Dette viser seg å være statsministerboligen, og akkurat denne er det visst maoistene har tenkt å blokkere i dag. Etter litt loking rundt oppdager vi at det skjer noe på en helt annen kant av byen, eller i det minste en knapp kilometer lenger borte. Ratna Park. Der har vi vært før, for å si det slik. Der står en dunge med slappe kommunister og vifter med sine røde flagg med hammer og sigd. Litt i slappeste laget , tenker vi og tror at maoistene hadde større oppslutning før. Feil igjen. Følget beveger seg bortover den i overkant trafikkerte veien, og da får vi se maoistenes spesialitet, eller kanskje det er Nepaliene? Trikset med demonstrasjoner her i landet er å lamme trafikken, og det gjør de til gangs. Noen få løper i forveien og jager unna alt som er på veien, mens resten følger på.
Etter litt møter de politiet, som styrer de unna – de får med andre ord ikke gå til statsministerboligen, og drar i stedet til den indiske ambassaden. Mens demonstrasjonen beveger seg bortover, blir de bare flere og flere. Mot slutten er de antagelig over 10.000 stykker. Uten tegn på voksesmerter. De bytter på ropinga også. En kar har en mikrofon som han roper greier i. Da svarer resten. Etter en stund bytter de hoved-rope-person, men han eller henne roper det samme. Mengden svarer det samme. De kjører samme slagordene i flere timer – og det høres ut som om de roper noe slikt som “wunderbar” “Tore-Tore Nepal-Tore!” og “hytta går!”. Morsomme kommunister.
Demonstrasjonen er av det fredelige slaget, og selv om det er utkommandert 1700+ væpnet politi og stor bil med vannkanon, løser bare demonstrasjonen seg fredelig opp når alle apellene har blitt sagt og slagordene ropt. Nesten litt skuffende.
Vi drar hjem og kubber. Det blir 10 minutter på øyet før vi får middag av lærer Per Anders! NOM!
Fremover blir det litt annerledes ettersom vi snart reiser hver til vårt for å lage reportasjer.
OBS:Trykk i høyre billedkant for å se resten av bildene
Worksjoppen er over, og vi har ennå ikke helt funnet ut hva vi gjør, eller hvor vi skal. Her er en kjapp oppdatering av det vi har gjort.
Dagene her har plutselig blitt veldig like, oppdager vi. For det meste går det i delvis det samme, men så dukker det opp nye ting sånn plutselig. De siste dagene har vi ikke klart å slutte å forundre oss over en del rare ting som folk gjør her. Trafikken er jo et særlig eksempel på moro. Tuting er obligatorisk, det er også obligatorisk å kjøre i høyest mulig hastighet til enhver tid. Er det ledig plass foran bilen din, så betyr det at du må fylle den plassen. I tillegg lar vi oss fascinere av hvor glade folk er i å si “takk”. Dersom du sier takk, så svarer de gjerne takk – værsågod får ikke lov til å være med. Ofte svarer man “takk” hvis man får mat, eller om man har tatt portretter av noen, og da takker de gjerne tilbake. Merkelig.
Apenes verden
På apetemplet. Legg merke til mannen som slåss med apen. Foto: Håkon Jacobsen
Fremvisning, tak-nachspiel og slikt.
Workshoplederen Philip tok den i overkant store jobben med å se gjennom mere enn 5000 bilder – alle som har blitt tatt gjennom workshopen. Disse satte han sammen til en lang visning som ble vist frem til kreti og pleti. Det ble en litt annerledes opplevelse, ettersom han hadde plukket ut helt andre bilder enn det vi hadde gjort. Dermed ble ikke de bildene vi viste ganske annerledes enn det vi trodde selv. Vi fikk også se en video om Philip som var ganske heavy. Den var fra Nepal i 2006 og viser Blenkinsop som sannsynligvis redder livet til en ung gutt som har blitt klubbet ned av opprørspolitiet. Blodet flyter utover asfalten fra kuttet som gutten har fått i hodet. Philip holder trykk på blødningen og får skippet gutten avgårde med en ambulanse, mens det 20 år gamle kameraet henger rundt halsen. Etterpå går han bort til en av politifolkene som står oppstilt og kjefter han opp. “Har du barn?” spør han. “Ja” svarer politimannen. “Hvordan ville du likt at dine barn skulle bli klubbet ned på denne måten?” “Hvorfor angriper du ditt eget folk?” Eier du ikke samvittighet?Resten av videoen avslutter med nærbilder av ansiktet til politimannen som tydelig har innsett hva han driver med, og kjemper for å holde tårene tilbake.
Philip Blenkinsop på fremvisning. Foto: Håkon Jacobsen
Mer moro
Bildevisningsplassen serverte kruttsterk nepali-mat, med blant annet buffalokjøtt og en slags heimelaga ris-vin. Nepaliene kalte det ris-øl, men hva det egentlig var vet vi ikke. Det smakte søtt, gjær-aktig og det inneholdt visst en god del alkohol, noe ikke vi merket noe til. Det var både øl og whisky til tørste karer der, og når vi var så godt i gang var det like greit å ta et nachspiel. Det skjer mens klokken ennå ikke har blitt 22.30. 150 meter nedenfor der vi bor, er det en tysker som er ansatt av den tyske regjeringen som har en najs kåk. Han har takterrasse og masse vin. I tillegg har han en fiffig konstruksjon som er omtrent noe sånn som en potte med et telys inni. Etter en halvtimes tid blir denne glodvarm og fungerer som en ovn.
Drekking i Kathmandu. Foto: Håkon Jacobsen
På nachspielet blir Blenkinsop fylt opp med whisky og han ble stadig mer oppsatt på å gi oss hans versjon av hvordan vi som fotografer burde være. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å flytte alt vi hadde som vi ville ta vare på hjem til mor, spare opp litt penger og dra til Tibet. Der skulle vi bo ett år eller lenger, fryse av oss en tå eller to, leve blant lokalbefolkningen samtidig som vi tok bilder av tibetanere som ble torturerte. DET er slik ekte fotografer gjør det, mente han. Selv sjanglet vi oss hjem fra nachspiel klokka 01:10.
Fest-i-val
Les mer om denne på black-and-white-dagen vår.
Øyeblikket
Vel hjemme fra nachspiel har Jacobsen plassert seg på rommet med Jokke, mens Sean låner madrassen på gutterommet. Nesten samtidig innser både Jacobsen og en annen (anonym) fotojournalist at de 3-4 siste whiskyene var 3-4 whiskyer for mye. Begge løper opp av senga og finner nærmeste porselensgud. Den blir ofret til på en sindig måte.