Nepal o'Hai!

Dette er en melding til alle bloggnerder der ute! Vi sliter litt med utseendet til bloggen vår, og skulle gjerne forandret det. Vi prøvde med ett annet design som viste seg å være lovende, men litt kjedelig. Så Håkon, den drevne textpad-rytter og CSS-magiker forsøkte seg delvis i søvne, men klarte ikke forandre utseendet på en bra måte, så nå leter vi etter nytt design. Ettersom vi ikke gidder å designe websider ute på farten, håper vi at noen andre har noe godt i posen til oss. Vi ønsker oss følgende:

• Design som ser bra ut
• Bred nettside med mulighet for å strekke ut bildene
• muligheten for å legge inn vår egen header – gjerne med ett bilde
• gode tips for hvordan man gjør det forrige.

Hjelp mottas med takk, bønner, gode ønsker og medvind.

9.januar

UPDATE! Vi har nå lagt inn bildegalleri! Følg linkene nedenunder og se noe av bildene våre fra vår første dag i Dhaka/Bangladesh! Flere bilder vil komme ettersom de to andre løkrullene får oppdatert med sine egne bilder!

Håkon våkner igjen først, noe som vil være ny personlig rekord, ettersom han så og si aldri gjør det. Det som er spesielt med å våkne i Dhaka er at du blir helt immun mot lyder. Utenfor er det en trafikk som er helt fantastisk tett – selv midt på natta er det like mange kjøretøyer som på Innherredsveien i Trondheim klokka 12 på dagen. Når i tillegg alle sammen tuter hele tiden, og da mener vi HELE tiden, så er det selvforklarende at vi ikke bryr oss om folk som gjør det lenger. Vi takker Vårherre for at noen oppfant aircondition slik at vi kan ha vinduet lukket. Jacobsen setter raskt i gang med å fortelle at han har drømt helt syke drømmer. Han forteller blant annet at han har slåss med en hest, at Anne bor i en campingvogn utenfor huset, at han har sett spøkelser, at han har sett Satan og at Satan har sin egen nettside. Interessant.

Vel oppe er det frokost i 6.etasje, men du må trykke 4-knappen på heisen for å komme dit. Vi bor i 4.etasje, men du må trykke 2. Merkelig. Frokosten er digg, men også her får du kaffe som alle andre steder i Bangla. Den er nok fysisk umulig å få UTEN melk og sukker. Det smaker mest som varm Honni-Korn med litt kaffesmak. I tillegg har de samme greia her som de har i resten av Bangla. Det er så mange folk overalt, og siden det virker som ingen har jobb – så har de faktisk en jobb til alle. I “restauranten” til hotellet er det en egen kar til å holde nede knappen til brødristeren som ikke funker. Det er også hans jobb å ta ut brødskivene og legge dem på tallerkenen din. Ellers smaker det godt da, altså. Disse folkene ville ikke la oss spise ferdig før de fikk ta bilder sammen med oss, og de ville gjerne ha bildene også, og da kunne vi endelig takke mr.Shouldnt (aleks) for at han gadget-minister og hadde skaffet seg en usb-printer og dermed kunne printe rett fra kamera. Hvem sa at det var en unyttig ting? Nå gjelder det bare å finne papir å printe på….

Jacobsen og Lyngstad inntar en bedre frokost i Dhaka

UP – go home!

Som seg hør og bør i et slikt  land, må man kjøre et eller annet kjøretøy når man skal noen plass. Det er veldig lite plass på de allerede små fortauene som fins, og avstandene er veldig store – så motoriserte kjøretøyer må til. Motoren vår var de veldig tynne leggene til to sjåfører av rickshaw, såkalte sykkeldrosjer med plass til to. Det er vel kanskje enda vanskeligere å være ute i trafikken i stede for på fortauet, men det går unna. Og sykle det kan de.

Trafikken i Dhaka - livsfarlig på mange måter

Trafikken i Bangla/Dhaka er verdt et eget avsnitt. Jeg har aldri vært borti verre trafikk enn den som er her. Og jeg har vært i både Bergen, Beijing og Moskva. Her er konseptet som følger: Press flest mulig kjøretøyer inn på veien til enhver tid; tut når som helst og så mye som mulig; den største kommer først ( med enkelte unntak), kjør veeeldig fort på korte strekninger (type 15m); kjeft på andre om de driter seg skikkelig ut; en kollisjon telles ikke dersom det er under 30 km/t når den skjer, alle skilt leses baklengs – når det er vikeplikt så kjører du, er det forbudt å bruke hornet så bruker du det enda mer, lyskryss er for pingler, og for all del: bruk beskyttelsesmaske.

Den sumaren eg fylte diesel. I Dhaka gjør de det hele tiden

Dhaka er regnet, ifølge Lonely Planet, som en av de mest forurensede byene i hele verden. Konstant henger det en tåke over byen, og i motsetning til i Beijing – så er det ingen tåke i den i det hele tatt. Det er BARE forurensing. Bly og tungmetaller fra trafikken treffer deg rett i trynet, og etter en hel dag ute i Dhaka kjenner du at det svir i øynene og du føler at du hoster en lunge ut av kroppen. Om du piller deg i nesa, er det ikke gull du finner – det ser mer ut som rent kull – sort som samvittigheten min. Overalt ligger det litt søppel, ikke mye men litt. Når du flyter bortover elva (mer om det senere) kommer det mye annet rart flytende forbi deg. Hadde dette vært i LA eller en annen storby rammet av mer kriminalitet ville jeg ikke vært overrasket over å se en og anne dauing i sakte marsfart flyte forbi. Her blir du bar uvel, skitten og føler deg som om du har vært på fest – selv om du ikke har drukket noe! Tenk på de stakkarene som vokser opp i dette. Det er neppe sunt.

Crowds and Crowds

Vår første ute-dag i Dhaka ble tilbragt på et marked med det originale navnet “New Market” (det gamle markedet lå like ved). I følge læreren vår, Per Anders, selger de faktisk alt her. Og det tror jeg jammen meg de gjør. Først går du forbi f.eks. plastbøtte-avdelingen, før du svinger innom litt klær, en kjempestor avdeling for flip-flops og så er du jaggu meg i fake klokke-avdelingen, mikrobølgeavdelingen, avdelingen for sysaker, bilutstyr, møbler, en slakteavdeling og fruktutsalg. Denne gjengen har alt! Noen forsøker å hale deg inn i sjappa si, men om du bare sier “Hello” og smiler så er de fornøyde selv om du går forbi.

Dhaka. Hverken ren luft eller friskt vann.

Det som er det aller verste med å være “rik og hvit” (værsegod Per B), eller bare hvit et at alle Bangaldeshi blir veeeeldig oppmerksomme på deg. Dere vil sikkert se på bildene at det er veldig mange bilder av folk som titter i kamera. Det er fordi alle digger å bli tatt bilde av, og alle bare stopper opp og ser på oss om vi går forbi. Om vi stopper, så har vi fort en hel horde av folk som bare står rundt oss og ser på. Intimgrenser har de absolutt ikke, så en kan gjerne stå runtdt 50 cm ifra deg og se deg rett i ansiktet – no prob! Du blir merkelig nok vant med det til slutt – i den grad det faktisk går an. På det meste denne dagen samlet vi over 50 stk i en crowd – noe som var ganske drøyt.

Ses snart! Kommer mer!

Vi har vært litt slappe med oppdateringene av bloggen, dette er fordi vi har hatt svært sparsom tilgang til internett. Dette vil bedre seg så snart vi kommer til Nepal (håper vi). Vi har uansett skrevet ned alt, så det kommer ganske så snart!

Hilser til alle hjemme! Vi har det veldig fint! Håper dere også har det (bare ikke like fint som oss!)

Faste spalter

Øyeblikket:

Håkon ligger på senga og forsøker å skrive denne blogposten. Etter hvert sovner han med macen på magen. Da sier Aleks: “Vi må redde mac’en til Håkon så den ikke går i gulvet for han har sovnet” Da sier Håkon; “Hvorfor det? Jeg sover ikke.” Så sier Håkon igjen: “Nå skal jeg lage en oneliner” og så sovner han igjen (med snorking).

3-4 minutter senere våkner Håkon og lirer fra seg en oneliner (en ordentlig dårlig);

“Hvilken sportsutøver er mest alkoholisert?”

- “Øl-bokseren!”

Øyeblikket 2:

Restauranten vi endte opp på helt til slutt denne kvelden het “Voot” og hadde spøkelsestema – noe vi hadde hørt om på forhånd. Rett før vi går får vi spørsmål om vi vil se spøkelset? Klart vi vil! Etter rundt 5 minutter kommer alle som jobber i restauranten gående gjennom rommet mens de roper “Bæsjit! Bæsjit!”. Rart. 5 minutter senere går lyset av og en dunge utkledde folk er et slags spøkelse mens de går rundt i restauranten og skremmer folk. Det var kanskje skremmende om du var 4 år, men for oss – enda en ting å le av her i Bangla.

Øyeblikket 3:

Vi har slått oss ned på noe som minner om en kafe – i den forstand at de har noen plastbord ute og de griller noe kylling i bakgrunnen. Rundt oss ligger det dau kylling i trau ute i varmen og venter på å bli rensket. Hørte jeg Delhi Belly av dette? Jadda!

I bakgrunnen sitter det to karer. En skreller potet. En annen gjør ingen ting. De krangler visst. Men det er så mange Bangladeshi som roper at vi legger egentlig ikke merke til det, men tygger videre på “hva-enn-vi-har-fått-å-spise”. Plutselig blir potetskrellerprinsen sinna og reiser seg og slår til han andre karen flere ganger. Så, etter en stund bestemmer han andre karen seg for å slå tilbake. Da blir det full slåsskamp, noe vi selvfølgelig tar bilder av. Deretter ler alle Banglafolkene av de to, og av bildene vi har tatt. Funny.

Quoten:

Martin: “Skjegget mitt er som landsbygda! Det er faen meg et mil mellom hvert hus! (martin påpeker at han er tynnskjegget)”

Alle: “Hvorfor gjør de egentlig det?” (om alt det rare folk gjør i Bangladesh)

In other news:

Alle har en jobb – eller ingen har en. De har folk til å gjøre de aller mest vannvittige småting. Åpne en dør, koste 1 bord på en restaurant, holde nede brødristerknappen eller vise veien forbi en bitteliten sperring.

Alle har også en vaktmann. Overalt er det vaktmennesker i uniform. Den minst farlige hadde en kjepp – som så ut som ca 1 meter kosteskaft. Den var visst våpenet hans. Ooooh! Veldig skummelt!

Alle vil vite følgende ting om deg: Hva du heter, hvor du kommer fra og om du har det fint. Som regel vil de bare vite en av gangene og takker forferdelig mye om du svarer.

Alle blir veldig fornøyde om du tar bilder av dem. Noen vil kanskje se bildene, mens de andre blir bare fornøyde om du tar bildet og går. Litt merkelig. En skulle kanksje tro at de ville se bildet eller få det tilsendt!? Neida!

1.Episode – Slutten først

Dagen starter jo som kjent klokka 00:00, men det hadde ingen av oss skjønt. Ettersom tidsforskjellen mellom Oslo og Doha er 2 timer, var klokken litt mer enn vi trodde når vi kom frem. Det hjalp virkelig ikke at vi først hadde dradd til London for å fly hit – og dermed måtte plusse på en time ekstra til denne tidsforskjellen. En kan vel ikke kalle det en jetlag akkurat, kanskje knapt et sånn propellag hvis det er noe som heter det. (Landingshjul-lag, supplerer Martin.)

Mr.Dont og Øyvind spiller Magic

Etter harde runder med Magic the Gathering, snus og kreering av nå lesende blogg ble det etter hvert på tide å finne køya, noe Øyvind absolutt ikke klarte. Han ville så inderlig kommunisere med noen på facebook at Jacobsen til slutt måtte instendig be han om å gå på ramma – som han hadde maset om at han måtte i mange timer allerede.

Sykdom har innhentet to av tre i denne delen av reisefølget, noe som førte til at Jacobsen ikke har pustet gjennom nesa på minst 1-2 dager. Dette, i kombinasjon med hans trang til å sove på ryggen, får Øyvind Aleksander til å beskrive den sovendes ulyder som en anleggsmaskin som står fast. En hakkete gammel “demolisher”. I en kjærkommen pause fikk aleksander endelig til å ende opp i drømmeland. Det er forsåvidt et sted han er til nesten enhver tid, men denne gang i sovende tilstand. Dette gav oss omtrent 5 solide timer i horisontal hvilestilling før 2.episode av dagen begynte.

2.Episode – Midt i Østen

Idag skjedde det som ingen skulle tro hadde skjedd. Det var Jacobsen som våknet først! Som nevnte kar har oppdaget på tidligere tider, så har oppvåkning fire stadier. Når man først våkner lager man lyder som en primat. Deretter som en pirat. Så kommer en mumlende Tom Waits-stemme før man til sist utvikler normalt språk med vanlig stemme. Jacobsen deltok i alle disse stadiene, og det gjorde jaggu resten av gjengen når de åpnet gluggene. Mer om denne teorien kan du lese på eventyr:russland: http://eventyrrussland.no/2008/07/03/oslo-wien/

Denne prosessen var imidlertid vanskelig å starte på de resterende to. Aleks måtte til slutt slå Martin for at han skulle våkne. Det holdt ikke med John Olav Nilsen & Gjengen for full musikk fra Mac’en.

Til frokost inntok vi omelett, lefse/tortilla/soomething med syltetøy og kaffe. En riktig så god start på dagen. Glade og fornøyd hoppa gutta videre ut i turistlivet. Med tre kamera på ryggen, en ryggsekk med antibac og et kart, var vi klare for å ta over Doha. Første utfordring på veien sto like utenfor inngangsdøra på hotellet. Med blendene styrke slo han boysa i bakken. Så det sang. Ikke hadde noen av oss trodd at sola skulle bli et problem, greit nok med litt brent hud, men at øynene skulle gå i hi, var det få av oss som hadde forventet. Som tre nyvåknede hamstere sjanglet alle tre ned motorveien mot sentrum av Dohas gamle bydel. På veien ble det tatt rundt regnet 500 bilder.

Mr.Dont tar bilde av burka-dame-skiltet

Et morsomt faktum her i Doha er at

de har tatt realitetene i betraktning når de skal skape trafikkskilt. Antagelig er det bare damer som er ute og går, fordi de har satt opp et skilt som advarer mot fotgjengerfelt – og der er det en dame med burka! I tillegg har vi så langt bare sett en dame kjøre bil, så her kan det ligge noe i den teorien.

Fra havna i Doha, Qatar. Her er det faktisk dritfint! Foto: Håkon Jacobsen

Vel nede ved havna dukket neste utfordring opp. Menneske vs. seksfelts overtraffikert motorvei. Kampen var satt. Det var litt som et billig dataspill, bortsett fra at game over, virkelig betyr game over. Timingen var essensiell idèt tre vestlige løker krysser de tre feltene asfaltert herlighet i den ene retningen. Med kameraer slengene på skuldra og lange steg unngår vi så vidt å bli grilltoast. Menneske 1. Motorvei (på denne strekningen sålangt idag): 0.

“Trygt” framme i den blomsterdekorerte midtrabatten oppdager vi resten av klassen. Med litt småhese stemmer kauker Martin og Håkon og veiver med armene som svaner ved take-off. Ingen respons. Fortsatt tre felter motorvei skiller oss fra havet. Endeløse rekker med biler strømmet på. Resten av klassen forsvant sakte men sikkert ut av syne. Vi var fanget mellom pent plantede palmer og rosa blomster. Men etter et heseblesende actionfilmstunt var også vi nede ved storhavet.

Byvandring regnes jo ofte som den mest slitsomme sporten en (eller flere) mann kan drive med. Dette innebar at dertil egnet sted måtte rekvireres for avslapning på samme måte som alle karene her nede i midt-østen gjør det. Det vil si på en kafé, ute, med vannpipe med eplesmak og te. Jacobsen er visst ikke helt kjent med hvordan dette foregår, for da han servitøren som skal ordne vannpipen til oss, mister en av de glovarme eple-tobakk-bitene på gulvet, bøyer likegjerne den kjernesunne nordlendingen seg ned for å plukke den opp – noe som medfører brannskader og blemmer på fotofingrene. Ikke lurt, Jacobsen.

Etter hvert oppdager vi også at de har et dyremarked rundt omkring i sentrum. Dette er vel omtrent som en kjempemessig dyrebutikk, bare utendørs. Massevis av dyr står stappet inn i bur rundt omkring. Selv om det for det meste var fjærkledde skapninger her, fant vi også katter, små hunder, marsvin og skilpadder. Ingen av dem så ut til å ha fått mat på en liten stund og nesten alle skrek for at vi skulle ta dem med oss. Litt trist.

Ett stykk kitteh som ville bli tatt med hjem. Poar kitteh

Slutten av dagen ble tilbragt i byen på en libanesisk restaurant som ikke var særlig libanesisk. Hva den egentlig var er det vel kanskje ingen som vet.

Dagens motivhøydepunker: BURKAKLEDD DAME PÅ SKILTET FOR GANGFELT. EN LITEN GUTT SOM JAGER DUER. TO UTSULTEDE KATTER I BUR. MYE MORO MED TRE VANNPIPER.

Dagens sitater:

Aleks: “Der du finner høl…” Håkon:” …der stapper vi inn.”

Aleks sitter på Facebook. klokka er 04.55. Jacobsen og Lyngstad vil legge seg, og Aleks har snakka om å gå på ramma i en time. Men blir sittende på Facebook, når en lettere irritert Jacobsen utbryter:

Dood! Gå å bæsj!

Sulten Håkon: “Jeg er bare keen på å finne noe tøft, og så ete det.”

Håkon har fått Marias hovedrett på restaurant, han gir den til den rettmessige eieren og sier: “Jeg har nok tafset litt på brødene dine Maria.”

Da svarer Maria: “Det har du jo gjort før, så det går bra.”

Øyeblikket:

I resepsjonen på hotel Ayana leter hotellbestyreren etter gjeteren av saueflokken fra Norge. Han spør flere av fotostudentene fra det kalde nord, alle momler noe på engelsk og peker mot Per-Anders. Bestyreren går bort og spør: “Are you the leader of this group?” Per-Anders flirer mens han sier, “Yes, I’m big boss”.

Magic score:

Dagens oneliner:

In other news:

Trillebårmafiaen herjer i Doha

TRILLEBÅRMAFIAEN: En gjeng gamle mennesker som triller rundt i vognene sine. Når de er slitne setter de seg ned og bruker dem som stoler. Ser de vestlige mennesker, spør de om penger for å bli tatt bilde av. Ellers bruker de gamledagene på å grave sin egen grav. (KILDE: Shittypedia.com) FOTO: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

Håkon Jacobsen stiller spørsmål ved at alle gamle menn går rundt med eller sitter i en trillebår.

- Dette er høyst merkverdig, sier en opprømt Jacobsen.

- Kanskje de skal gå å grave sin egen grav, undrer Lyngstad.

TRILLEBÅRMAFIAEN: En gjeng gamle mennesker som triller rundt i vognene sine. Når de er slitne setter de seg ned og bruker dem som stoler. Ser de vestlige mennesker, spør de om penger for å bli tatt bilde av. Ellers bruker de gamledagene på å grave sin egen grav. (KILDE: Shittypedia.com) FOTO: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

Litt ovenfor nevnte jeg at vi hadde planer om å ta over Doha. Første utfordrer var sola, men etter litt justering greide øynene å takle den. Andre dumper i veien var heftig trafikk, menn i hvite kjoler, gamle menn med trillebår som vil ha penger for å bli tatt bilde av og kjip gammel kake fra fryseren på kafé.

Positive opplevelser: Pent vær, pene båter, hyggelige mennesker, vannpiper.

Frokosten? Turen til byen? Trafikken? Alle går rundt i hvite kjoler? Dyremarkedet? Han som ville ha penger for å bli tatt bilde av? De Håkon kjøpte “nøtter” av. Hvor mye gav de han tilbake i penger? Hva sa de egentlig? Vannpipen? Håkon brenner fingrene? Jentene  med hijab? Den kjipe kaka til aleks? Magic-rundene? Møtet med han kisen? Den kjipe burgeren? Strafferundene til han som kauker i moskeen? Middagen på kvelden? walkie-talkien? whiskyen som ble smugla inn? leitinga etter stikkontakt? Per anders er morsom?

Jacobsen våkner av noe som likner et blinkende ufo-aktig lys, samt en merkelig vibrasjon i senga. Det er selvfølgelig bare vekkerklokka som Mr.Dont og Mr.Shouldnt har gitt han i julegave. “Sonic Bomb” heter den, og passer navnet meget godt.

Det var nok flere merkelige morratryner som etter hvert nærmet seg Sofies Gate 16 hvor avreisestedet skulle være. Minst to anonyme fotojournalister hadde på følelsen at de hadde glemt noe virkelig viktig. I skrivende stund har ingen etterlyst noe.

Flyturen, av det snålere slaget gikk via London/Heathrow, hvor Jacobsen måtte gjennom en full kroppsvisitering. For alle første gang på britisk jord, og det skulle ikke gå lenger enn 15 minutter før han ble tatt på snoppen av en fremmed mann i security-uniform. Lovende. Martin legger til at han like før security-sjekk virkelig håpet at Jacobsen måtte gjennom kroppsvisitering. Årsak: Jacobsen avslørte på Gardermoen at sikkerhetssjekker er det verste han vet.

Martin har på den 5,5 timers lange flyturen, mellom London og Doha, oppdaget noe nytt! Magic-kort. Et funny strategi/fantasi/kort(aleks)spill. Turneringen er startet og dagens høydepunkter har vært bortefavoritt Martins overlegne 16-0 seier over Jacobsen, og Martins enda mer overlegne 16-0 (skulle egentlig være -21) seier over Aleks. Dette lover godt for fortsettelsen på turneringen, selv om bookmakernes spådommer ikke blir gjort til skamme.

Øyeblikket: Martin står i køen av muslimer og norske studenter som skal gjennom visum-kontroll. Lærer/mentor/reiseleder/Gudfar, Per Anders, har nettopp gjennomgått de arabiske damene bak skrankens drepende blikk. Så går han tilbake til studentgruppen som fortsatt står bak den gule linja. PER ANDERS: Dere må si at dere skal bo på hotell Ayana (med helt annen uttale). Martin forundrer seg over at vi ikke skal si noe mer og spør derfor det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Er det noe annet vi skal si? Per Anders stopper opp og snur seg mot Martin, for så å  vise ham fingeren og le. Martin fatter ikke helt situasjonen men reagerer med høylytt latter. Per Anders snur seg for å krysse visumkontrollen igjen. I den tro at han kan passere lekende lett etter å ha betalt de 100 Riyal det koster å besøke våre arabiske venner. (Drøye 150 norske kronasjer). I det han skal til å passere kommer en kort mann i hvit kjole og rødt Palestina-skjerf raskt til for å stoppe ham. Høydeforskjellen er slående, men sikkerhetsvakten er like bestemt. Per Anders’ smil fra vise-fingeren-situasjonen er blåst bort. Han får etter litt diskusjon sagt at han allerede har ordnet visum og får passere. Ufattelig nok.

Dagens sitater:

Håkon: Er det ekstra uhøflig å moone til muslimske arabere?

Martin i walkie-talkie: Code red! Code red! En araber mumler noe tilbake. Martin: Yeah! I said code red!