This is a WPSimpleViewerGallery
OBS:Trykk i høyre billedkant for å se resten av bildene
Mens gjengen på tre inntar en bedre frokost og får tiden til å gå med å spille Magic the Gathering, piper telefonen til Aleksander (Øyvind). Det er en nepali med navn som vi ikke helt vet hvordan skrives, men uttales “Salender”. Han har fått nyss om at en stor maoistdemonstrasjon skal foregå i byen ganske snart. For dere som er ukjente med Nepals historie de siste 15 år, kan vi nevne at maoistene er en kommunistisk geriljagruppe / politisk parti som i all hovedsak har sørget for den politiske ustabiliteten i Nepal, men også for å ha fått avsatt kongen, innført demokratiet og gjort et forsøk på å avskaffe en systematisk skjevfordeling i dette landet. Borgerkrigen som ble ført mellom maoistene og kongen førte til mer enn 12.000 drepte og har gjort at landet har stått utviklingsmessig stille de siste 15 årene. Maoistene vant det siste valget, dog uten å vinne flertall, men har nå gått av etter at de ikke fikk sparke hærsjefen i landet. Dette gjør at Nepal har hatt en av de eneste valgte maoist-statsministre i verden, og sannsynligvis den eneste som har gått av frivillig. Disse bruker nå den makta de har for alt i verden, og lager demonstrasjoner og opprør så ofte de kan. I en av disse havnet vi i idag.
Vi reagerer som litt rustne gamle brannmenn og må pusse tennene og samle opp en del ting før vi åker avgårde. Vi kaprer en taxi mot “Singha Durbar” og etter 2 km trafikkork går vi av på nettopp Singha Durbar. Dette viser seg å være statsministerboligen, og akkurat denne er det visst maoistene har tenkt å blokkere i dag. Etter litt loking rundt oppdager vi at det skjer noe på en helt annen kant av byen, eller i det minste en knapp kilometer lenger borte. Ratna Park. Der har vi vært før, for å si det slik. Der står en dunge med slappe kommunister og vifter med sine røde flagg med hammer og sigd. Litt i slappeste laget , tenker vi og tror at maoistene hadde større oppslutning før. Feil igjen. Følget beveger seg bortover den i overkant trafikkerte veien, og da får vi se maoistenes spesialitet, eller kanskje det er Nepaliene? Trikset med demonstrasjoner her i landet er å lamme trafikken, og det gjør de til gangs. Noen få løper i forveien og jager unna alt som er på veien, mens resten følger på.
Etter litt møter de politiet, som styrer de unna – de får med andre ord ikke gå til statsministerboligen, og drar i stedet til den indiske ambassaden. Mens demonstrasjonen beveger seg bortover, blir de bare flere og flere. Mot slutten er de antagelig over 10.000 stykker. Uten tegn på voksesmerter. De bytter på ropinga også. En kar har en mikrofon som han roper greier i. Da svarer resten. Etter en stund bytter de hoved-rope-person, men han eller henne roper det samme. Mengden svarer det samme. De kjører samme slagordene i flere timer – og det høres ut som om de roper noe slikt som “wunderbar” “Tore-Tore Nepal-Tore!” og “hytta går!”. Morsomme kommunister.
Demonstrasjonen er av det fredelige slaget, og selv om det er utkommandert 1700+ væpnet politi og stor bil med vannkanon, løser bare demonstrasjonen seg fredelig opp når alle apellene har blitt sagt og slagordene ropt. Nesten litt skuffende.
Vi drar hjem og kubber. Det blir 10 minutter på øyet før vi får middag av lærer Per Anders! NOM!
Fremover blir det litt annerledes ettersom vi snart reiser hver til vårt for å lage reportasjer.