I Nepal er det slik at man ikke har lov til å gifte seg i bestemte perioder. Denne perioden ble i denne uken avsluttet. Dermed ble også Kathmandu oversvømt med fine teltduker, jenter i penklærne bakpå mopeder og det aller mest usaklige ompa-ånseorkesteret. Det virker nemlig slik at alle som gifter seg også må leie inn eget orkester. Denne gjengen minner om et musikkorps fra barneskolen som nettopp har lært seg å slå på stortromma samtidig som man marsjerer rundt i hytt og AK-47.
Kort introduksjon til situasjonen: Martin og Håkon er på vei til frokost på en kafé ved Patan Dokha. På veien hører vi noe som bringer vårminnene tilbake. Begge følger lyden og i enden av lydkilden står en gjeng i røde uniformer og spiller på vært sitt slitne instrument. Ikke i takt, ikke i samme toneart, ikke samme sang, heller ikke med noen form for innlevelse. Lokasjonen for musikkspillingen er i ei bakgate i Kathmandus gamleby. Et trangt smug med vannvittig gjenklang smeller toner, trommer og tubastøt mellom betong og grus. “Kråkemusikk” er benevnelsen Håkon bruker, Martin må nikke seg enig. Etter å ha hørt litt på musikken som lett kan minne om en impresjonistisk tolkning på en kråkes bevegelser og lyder i et usedvanlig bråkete miljø. Kunst er det ikke, musikk er det iallefall ikke. Men hadde noen laget en vekkeklokke med samme lyd hadde det nok blitt en bestselger. Jeg liker å se for meg Apple produsere iCROW, vekkerklokka kombinert med ompamusikk og merkelig utseende.
Uansett, kråkeorkesteret forfulgte oss denne dagen. De gikk i sirkel hvor vi enn var. På kafe hørtes ulydene veldig godt, det samme i taxikøen. Når vi senere på kvelden dro til Kathmandus hovedgate, New Road, møtte vi også det samme orkesteret. Der var de godt igang med å blokkere trafikken. Ompamusikk til folket burde vært Maoistenes virkelige budskap. Ingenting er vel bedre en kaos fremført av mennesker som marsjerer i røde drakter?
foto:Håkon Jacobsen
Tekst: Martin