Slik kjører man buss i Nepal. Foto: Håkon Jacobsen
Etter en noe turbulent morgen med frokostbuffet på vårt nye hotell, bestemmer en litt uvel Jacobsen for å kvitte seg med så mye han kan før han drar på tur. Magasjau er ikke å spøke med. I hvertfall ikke før en skal på en 7 timer lang biltur i retning østover. Huffameg.
Bilen er fin, det er ikke veien
Før avreise viser min kontakt, Leif, meg om et såkalt illegalt bakeri (av alle ting). Her har en familie satt opp et bakeri i sitt eget hjem og selger ferske ting til en billig penge. For 40,- får du fyllt opp en hel pose med digge ting. Noms til bilturen. Det bærer avsted ut av Kathmandu. Foreløpig er denne forurensa byen det eneste vi har sett av hele Nepal. Unntaket er Aleks som vaser rundt i sør-Nepal for tida. Trafikken er forferdelig og det tar sinnssykt lang tid å komme seg ut av byen. Første stykket av bilturen er egentlig bare “på vei ut av Kathmandu”, for det slutter liksom ikke før du er ute av neste by. Resten er et kapittel for seg selv.
Hills-avdelingen i Nepal. Foto: Håkon Jacobsen
Et kapittel for seg selv
Veien vi kjører på er den kanskje eneste veien til Kina, det er i hvertfall 1 av dem. Denne får Skjomenveien (for dere som kjenner den) til å fortone seg som autobahn. Dersom du i tillegg legger til at de eneste trafikantene her er busser og lastebiler, så skjønner du tegninga. Dette er liksom hovedveien i denne retninga. Vel og merke er det kanskje ikke så rart når du ser hva slags landskap den er bygd gjennom. Fjell og daler er hintet. Og dalene har ingen bunn, så du må bygge den i fjellsida. Disse er igjen så bratte at du kan ikke fylle ut der det trengs, for da må du fylle ut ca 50-60 m nedover. Ergo er det svingete.
Det man også legger merke til er at det er folk overalt! Når man kjører gjennom strøk hvor det nesten ikke er bebyggelse, så er det jammen folk overalt. Her er fotgjengere i veien (sammen med høner, hvalper og geiter) et like stort problem som møtende trafikk. Hvor kommer alle folka fra? Vokser de opp av bakken?
Ikke uvanlig å møte slikt i veien. Foto: Håkon Jacobsen
Dersom du kjører til Khimit Khola er det det siste strekket som er moro. Veien er ikke i nærheten av å være asfaltert, og det praktisk umulig å holde mer enn 20 kilometer i timen i snitt. På vei tilbake skal jeg kjøpe meg en stor milkshake som det sannsynligvis ikke blir noe problem å få rista bare ved å sitte i bilen.
Ut i det ukjente
De neste dagene skal jeg vase rundt langt uti det Nepale landsbygdområdet på egen hånd. Dette skal det forhåpentligvis bli en reportasje fra. Wish me luck! Flere oppdateringer kommer når det skjer noe.